Det er oss, to sykler og fjellet.

Det eneste som bryter stillheten i dalen er lyden av kjedet som blir smurt med tynn olje. Idet skoene klikkes i pedalene markerer det starten for vår opplevelse i den 105 km lange traseen.

Vi står på torget i Rjukan en mandag formiddag. Det eneste som bryter stillheten i dalen er lyden av kjedet som blir smurt med tynn olje. Idet skoene klikkes i pedalene markerer det starten for vår opplevelse i den 105 km lange traseen. Det er oppholdsvær og plussgrader. Det er oss, to sykler og fjellet.

Foto: Mats Grimsæth

Asfaltpartiet de første kilometerne gjør oss optimistiske. Snittfarten er høy, selv med knaster på dekkene. Men den lange stigningen fra Miland er tyngre enn vi trodde. Utsikten blir bedre og bedre, i takt med en synkende gjennomsnittsfart. Bakkene har krevet sitt, lårene rister og girene kjennes altfor tunge ut. Utforkjøringene ned mot Austbygde går i lysets hastighet. Føler vi selv. Snittfarten er fremdeles lav.

telemarkhelten-510680658394175326_472094052

Endelig ser vi skiltet til Kalhovd. Lyden av nysmurt kjede iblandet litt søle er som musikk i ørene. Vi sier ingenting, bare tråkker. Grusveien bukter seg opp over tregrensa. Trærne blir mindre og spedere. Vær og vind har satt sitt preg på terrenget. Vi kan stille samtykke i at terrenget begynner å sette et visst preg på oss også. Men endelig kan vi skimte det sorte taket til Kalhovd. Transportetappen igjen, tenker vi. 

Foto: Mats Grimsæth

Det buktende terrenget fra Kalhovd til Gvepseborg er endeløst og viser ingen nåde. Vi sykler på det letteste giret, mens vi ser de mørke skyene pumpe mot oss i en hastighet som forteller oss at vi vil bli våte før vi rekker å sette oss i bilen. Sakte, men sikkert blir ansiktene våre transformert fra smil til ukontrollert klapring med tennene. Vi er på høyfjellet. Vi vet begge at vi tok med litt for lite tøy.

Regnet pisker mot øynene og sølen slår i ansiktet. Vi er skjelvne, sultne og kalde. De nitten serpentinsvingene fra Gvepseborg til Rjukan leker med oss. Vi har ingenting å stille opp med. Bremsene hviner og det nysmurte kjedet har gitt opp i kampen mot vann og søle. High five. Vi er ferdig med utforkjøringen. Mål i sikte. 

Foto: Magnus Tjønn

Snittfarten tenker vi ikke på. Vi klarte det. Syklene settes på taket. Ord er overflødige. Vi har slitt, vært kalde og gledet oss mest til å komme fram. Når vi først er framme, er det ikke noe annet sted vi egentlig ønsker å være enn der ute. På sykkel i fjellet.